Geografisk plassering

Bygden Frønningen ligger mellom Revsnes og innløpet til Aurlandsfjorden, og hører til Lærdal kommune. Bygda grenser mot Kaupanger og Fresvik langs fjorden, og mot Aurland og Lærdal statsallmenning på land. Øst-sørøst for bygda ligger fjellet Bleia, med en høyde på over 1700 moh. Bleia naturreservat og skogen fra Indre Frønningen opp mot Bleia, er en del av verdensarvområdet Vestnorsk fjordlandskap.

Navnet Frønningen

Den etymologiske betydningen av navnet er usikker, men et av forslagene er: «godt gjødslet, fet eller grøderik jord». Mange mener at dette ikke stemmer med de faktiske forholdene. En annen tolking av navnet er derfor «fråde», etter fossen på Frønningen, som kan ha båret navnet Frønningr.

Den eldste historien

Bare noen få arkeologiske funn vitner om at det har vært menneskelig aktivitet i området før middelalderen. Ett av disse funnene er en fin øks i bergart med boret hul til skaftet, ei såkalt skafthulløks, fra tiden da jordbruket kom til bygda mot slutten av steinalderen eller begynnelsen av bronsealderen. De tre andre funnene, en myrmalmbarre, en vikingøks og et spyd, vitner om aktiviteter i yngre jernalder og vikingtid, dvs. perioden fra 600-1050 e.Kr. Slike funn er vanligvis knyttet til graver, men det er ikke funnet synlige tegn på gravplasser i landskapet.

Vel halvparten av gårdene i bygden ligger nede langs stranden, mens resten ligger oppe på et 400-500 meter høyt platå, ofte kalt Flata, Åsen eller Frønningåsen. På 15-1600 tallet var platået kjent som «Lagmannsås». De eldste gårdene i bygda ligger på platået. De skriftlige kildene peker i retning av at tre gårder var bosatt i middelalderen. Dette var Lagmannsås, Lagmannsvik (Buene) og Indre Frønningen. Buene var opprinnelig naustplassen som hørte til Lagmannsås. Denne gården fikk trolig navn etter at gården lå under en lagmann, som i følge sagnet var satt inn av kong Sverre. Kildene forteller òg at Frønningen så tidlig som 12-1300-talet inngikk i en større godssamling, adelsgodset til Kvålsætti i Sogn. En regner med at i alle fall deler av bygden lå øde etter svartedauen i 1349-50. En bygning på Knut Rumohrs museum har nylig blitt datert til å være fra før svartedauen. Denne bygningen blir nå restaurert og mest sannsynlig satt opp på gården Nyborg, hvor det er gjort flere funn fra bla. vikingtid. 

Godset

Deler av Frønningen var eid av Lem-slekten allerede ca 1600. Fra 1650 overtok de hele eiendommen Frønningen. Opp gjennom århundrene bygde de og drev opptil seks vanndrevne oppgangssager, og drev stort med salg av trelast til bla. Bergen. Her bodde også Lem-slekten. I 1740 flyttet Hans Lem til Frønningen og satte opp et stort hovedhus. Etter flere generasjoner med fastboende eiere, døde siste godseier Hans Lem barnløs i 1869. Hans søster var gift med godseier Jan Rumohr på Rikheim i Lærdal, og Jan overtok derfor driften av Frønningen. Det ble således hans sønn, Bjarnhard Rumohr som overtok Frønningen etter Jans død i 1890. Etter at de gamle oppgangssagene ble utdatert, bygde Rumohr i 1885 et stort sagbruk med tilhørende tømmerrenne og tilkomstvei.  I 1900 satte Bjarnhard opp et nytt hovedhus etter at det gamle ble solgt og flyttet til Voll i Lærdal. Det nye hovedhuset ble bygget i en blanding av jugendstil og nyklassisisme, og er kjent som Storehuset. Nåværende eier er Bjarnhards oldebarn, Vilhelm Rumohr, som også bor i huset.

Skogen og sagbrukene

Tradisjonelt kjenner vi ikke til at det ble drevet skogbruk på Frønningen før svartedauden. Funnet av 2 økser fra vikingtiden kan likevel tyde på at skogen har hatt en viktig rolle i eldre historie. Det er kjent at tømmer/plank ble eksportert fra Sogn til bla. Island i vikingtiden. Ikke før på slutten 1500-tallet finnes det skriftlige kilder som forteller om skogs- og sagbruksvirksomhet på Frønningen. Det ble bygget flere oppgangssager i bygda, på det meste var det seks stykker. Av disse finnes det nå stort sett bare igjen en dam og noen murer, samt litt forskjellig utstyr. Gamle Sagi, som ble bygget i 1885, var basert på rammesag. Denne sagen står fremdeles i dag. Den store tømmerrennen som førte tømmeret frå Flata og ned til fjorden er ikke lenger intakt, men rester etter den er ennå synlige. Den intensive drifta igjennom mange århundre førte til at det nå er relativt lite hogstmoden skog igjen. Men skogen vokser godt på Frønningen, slik at det om noen år atter vil være store mengder sagtømmer å finne.

Skole, post og ferge

Mens Lem- og Rumohr-familiene hadde guvernante eller egen huslærer til ungene sine, gikk de øvrige barna i bygda på skole annenhver dag. Den første skolen stod på Kvednhushaugen, i nærheten av Nyborg. I 1961-62 ble det bygget nytt skolehus like ved bruket Stølen på platået. De fleste hadde tung skolevei. Kanskje spesielt de som bodde ved Buene, som hadde en times skolevei til fots oppover Buadalen. Andre, som de på Indre Frønningen og Vetlefrønningen hadde sjøvei og måtte bo hjemmefra, feks. på Stølen. Skolehuset var eid av Lærdal kommune frem til 2017 da Vilhelm Rumohr overtok bygget.

I 1858 startet Fylkesbaatane den første ruten sin i Sogn. Etter påtrykk fra godseieren stoppet rutebåten på Frønningen på signal. Rutebåten fraktet varer og post til og fra Frønningen. Frem til ca. 1965 holdt post- og telegrafkontoret til i hovedhuset, mens godseieren fungerte som ekspeditør og poståpner. Etter dette ble kontoret flyttet ned til kaien. Postkontoret ble lagt ned i 2003, men Frønningen har fortsatt sitt postnummer 6855. I 1973 ble det bygget fergekai ved tømmerkaien, ca.700 meter øst for Storehuset. 

I sommerhalvåret er det flere daglige fergeavganger, mens i vinterhalvåret er det vanligvis kun tre ukentlige avganger, som også har med post. 

Det moderne Frønningen

Etter krigen har folketallet gradvis gått nedover til ca. 15 fastboende i 2007. Frønningen grendalag som ble stiftet i 1991, har gjort en stor innsats for å bevare Frønningen som et levende bygdesamfunn, på tross av det lave innbyggertallet. Skog- og sagbruksdriften som var næringsgrunnlaget for det tradisjonelle bygdesamfunnet gjennom mer enn 400 år, kunne ikke lenger gi lønnsomme arbeidsplasser. En del nye virksomheter ble startet opp på 90- tallet. Fra 1998 drev Frønningen Turistservice restaurant og landhandel nede ved sjøen, men dette er nå nedlagt. Det ble på 90-tallet også etablert virksomheter innen blåskjellnæringen, men dette ble ingen suksess. Eiendommen startet med jaktutleie tidlig på 90-tallet, noe som etter betydelige investeringer, viste seg å bli en vellykket virksomhet. Eieren ønsker nå, via sitt firma Frønningen Skog, å videreutvikle eiendommen innen reiselivsnæringen. Aktiviteter både i høy- og lavsesong er aktuelt. Frønningen har en betydelig historie som bostedet til kunstneren Knut Rumohr. I denne sammenheng kan det være en mulighet for utleie av hus til kunstnere på gunstige vilkår. I tillegg har Frønningen Skog prøvd seg på produksjon av spesialvirke av en del av det gamle furutømmeret som fortsatt finnes på stedet. Dette var vellykket og ga nyttig erfaring å bygge videre på.  

Frønningen er i dag den største skogeiendommen på Vestlandet med et samlet areal på ca. 60 000 dekar. Av disse er ca. 50 000 dekar skog. På Frønningen er det mulig å besøke bla. hovedhuset, det gamle sagbruket Gamlesagi og gårdsmuseet som består av gamle sognehus, samlet av kunstneren Knut Rumohr. Fra fergen mellom Kaupanger og Gudvangen er det mulig å gå/kjøre i land på Frønningen på forespørsel. Men husk å avtale henting med fergen på veg hjem igjen!

Knut Rumohr

Kunstneren Knut Rumohr (1916-2002) vokste opp på godset. Her hadde han både tjenere og guvernante i sin barndom. Hans kone, og Vilhelms mor, bor på stedet om sommeren. Knut Rumohr er mest kjent for sin abstrakte kunst, gjerne i kraftige farger, ofte inspirert av vestlandsnaturen. Malerier og grafikk laget han parallelt gjennom hele sin karriere i tillegg til en del andre dekorasjoner og gjenstander. I begynnelsen satset han mest på tresnitt i svarthvitt og senere farger. Etterhvert ble det mer malerier og mindre grafikk, da han ikke klarte å fortsette med tresnittene, pga. problemer med håndleddene. Etterhvert gikk han over til litografi, og produserte dette i betydelige mengder til frem på 90-tallet. Han fortsatte med maleriene inntil 1998, da han av helsemessige årsaker ikke klarte det mer.

Det finnes mange spor etter Knut Rumohrs liv og arbeid på Frønningen. Det er mulig å oppleve noe av dette på nærmere forespørsel.